Historie

 

BMX er forkortelsen for Bicycle Motocross. Sporten har sitt opphav fra 60` årene i California, USA. Her syklet unger med syklene sine og prøvde å herme etter sine motocross helter. Store og tunge motocross-sykler gjorde at unger på 1960-tallet ikke hadde muligheten til å drive med motocross. Det var stort sett gutter som drev å crosset rundt på syklene sine og etterhvert som ferdighetene og sykkelkontrollen ble bedre lagde de hopp i nedoverbakker. Etterhvert ble enkle løyper, eller baner, laget med bakker, svinger, hopp og andre hindringer. Antallet unger og ungdom som fattet interesse for denne nye aktiviteten på sykkelen bare økte og økte, og snart ble det arrangert enkle konkurranser på banene. Guttene visste det ikke da, men dette var grunnlaget til det som i dag er en av verdens mest populære ektremsporter.

Siden sporten hadde klare paraleller med motocross, ble navnet på sporten Bicycle Motocross (BMX). Populæriteten og antall ryttere og baner økte i California. De første banene var enkle med små hopp, flate svinger (uten doseringer), vannhopp og bruer. Startsystemet var også veldig enkelt i begynnelsen. En gummistrikk ble holdt foran forhjulene på syklene, og når starteren slapp strikken var løpet igang.

Sporten utviklet seg stadig. Løypene ble bedre, farten økte og rytterne behersket syklene bedre og bedre. I takt med denne progresjonen utviklet det seg et problem:

Nemlig Sykkelen:

Bøyde felger, rammer som knakk, eiker som røk og bøyde gafler. Dette førte til at fedrene måtte i garasjen for å bygge forsterkede utgaver av syklene. En av disse ”Garasjebyggerne”, Gary Turner, bygget så gode og solide sykler at de andre foreldrene ville betale ham for å bygge en sykkel til deres sønn. Dette var starten på en av verdens største sykkelprodusenter i dag, GT bicycles.

I 1977 hadde sporten spredd seg til store deler av USA. Små og semi-organiserte konkurranser ble avholdt på lokale baner og snart meldte behovet seg for en nasjonal organisasjon som kunne sette alt i system: ABA (American Bicycle Assiciation) ble grunnlagt og holdt organiserte ritt rundt omkring i USA samt utarbeidet regler for sporten. ABA er i dag et av to forbund i USA som arrangerer BMX-ritt.

 

 

 

BMX sporten kom til Norge I 1981. Det var Øglænd DBS i samarbeid med Sandnes Sykleklubb som ”importerte” sporten til landet fra Nederland. Den første banen ble bygget like ved sykkelfabrikken til Øgland DBS på Sandnes. DBS satset mye på BMX tidlig på 1980 tallet og hadde både et freestyle og et racing team. Freestyleteame t reiste på turné over store deler av landet på denne tiden.

 

I 1982 gikk BMX´erne ut av Sandnes Sykleklubb og dannet norges første BMX-klubb. Den fikk navnet Sandnes Sykkelcross Klubb. Antallet syklister og medlemmer i klubben økte rask, og det ble arrangert mange løp på banen ved sykkelfabrikken allerede første året.

Senere dannet MA-Ungdom (Motorførernes Avholdsforbund Ungdom) Ganddal sykkelcross klubb. De brukte i starten banen på Kvål, men bygget på midten av 1980-tallet egen bane på Klepp. Ganddal sykkelcrosskklubb skiftet i 1986 navn til Klepp Sykkelcross Klubb.

BMX Racing-konkuranse:BMX-løp I dag arrangeres etter enkle regler. Løpene arrangeres på lukkede baner som er ca. 200-450 meter lange. På banene er det forskjellige kuler og hopp, og rytterne må gjennom mellom 3 og 6 svinger før de kommer I mål. Det kan være maks 8 ryttere på starten samtidig. BMX kjøres etter utslagningsmetoden. En kort forklaring på dette systemet: Hver klasse deles opp i grupper på maks 8 ryttere. Disse kjører mot hverandre i 3 innledende heat. De fire rytterne med lavest plasseringspoeng går videre til neste runde. Avhengig av hvor mange ryttere som er med vil neste runde være 1/8, 1/4 eller semifinale. I disse rundene kjøres det bare et heat, og de fire beste går videre til neste runde. Når semifinale skal sykles, står en igjen med 16 ryttere fordelt på to semifinaler med 8 ryttere. Fra hver av disse går 4 ryttere til finalen. Dermed står en tilslutt igjen med 8 ryttere som skal kjempe om de beste plasseringene.

Sporten spredte seg også til andre steder i landet hvor større og mindre baner ble bygget. Mange av disse er i dag dessverre ikke I bruk lenger. Men I Østfold og Sør-Rogaland fikk sporten et godt rotfeste, og i disse områdene var det i slutten av 1980-tallet etablert flere gode klubber og baner.

(ukjent forfatter, meld deg gjerne)